Formidlingssentra

Kulturminnet

Bergkunstlokaliteten (id 26665) på Leirfall i Trøndelag regnes som en av de største konsentrasjonene av jordbruksristninger i Norge og er et kulturminne av høy nasjonal verdi. Lokaliteten omfatter fire felt, der felt III er det største. Det er stor motivvariasjon på lokaliteten, med en hovedvekt på fotsåler, båter, hester og mennesker. Tretten mennesker på Leirfall III inngår i det som er tolket som en sjelden prosesjon. Ristningene dateres til perioden fra eldre bronsealder til tiden omkring Kristi fødsel.

Lokaliteten ligger i et åpent jordbrukslandskap, i et område som har en stor konsentrasjon av kulturminner med høy verdi, fra steinalderen og fram til nyere tid. Kulturmiljøet som ristningene på Leirfall inngår ier regionalt svært verdifullt.I fylkeskommunens kulturminneplan var det vurdert som viktig å sikre helheten i landskapsrommet.

Tiltaket

Et museum og formidlingssenter for bergkunst er planlagt tett inntil lokaliteten, med tilhørende infrastruktur som stier/ramper, veier og parkering. Konkurranseutkastet fra 2006 ble senere omarbeidet etter innspill fra Riksantikvaren. Fra å være et bygg som skulle synes godt fra veien, ble det omformet til å være mer beskjedent i uttrykket for å underordne seg bergkunsten.

Vurdering

Riksantikvaren uttalte seg først til tiltaket i 2012, etter en befaring på stedet der vinnerutkastet til museet ble presentert. I vurdering av tiltaket la Riksantikvaren vekt på at Leirfall var spesielt verdifullt å ta vare på og at inngrep som forandret omgivelsene måtte vurderes svært strengt.

Ifølge planforslaget var vinnerutkastet ment å være et signalbygg som skulle tilføre landskapet noe helt nytt. Riksantikvaren mente derimot at vinnerutkastet var for stort og dominerende, og det ville virke forstyrrende på bergkunstlokalitetensom ble totalt dominert av bygningen. Forslaget tok ikke i tilstrekkelig grad hensyn til de kvalitetene og verdiene bergkunstlokaliteten representerte men overordnet seg snarere det kulturminnet som det var ment å formidle.

Omgivelsene til bergkunstlokaliteten var ikke  upåvirket. Området var påvirket av høyspentledninger som krysset feltet og en gårdsbygning på oversiden, men dette ble ikke ansett som så vesentlige inngrep at det ødela opplevelsesverdien. I dag lå berget med ristninger i et åpent og grønt landskapsrom, og det kunne oppleves i en tilnærmet opprinnelig landskapskontekst. En stor og svært iøynefallende bygning helt inntil feltet ville etter Riksantikvarens syn innebære en tilførsel av et nytt element som både på grunn av plassering og størrelse ville medføre en helt annen virkning på opplevelsen av lokaliteten.

I 2015 godkjente Riksantikvaren planen, etter at det var gjort en rekke endringer siden uttalelsen i 2012. Byggets arealer og volumer var redusert, og med et arkitektonisk uttrykk som på en annen måte forholdt seg til omgivelsene og helleristningsfeltet. Deriblant skulle taket få torv og formes som en tiltet trekant som gav assosiasjoner til bronsealderens spydspiss og til en boplass under en heller. Det ble lagt inn en bestemmelse i reguleringsplanen om at landskapsplanens tiltak skulle legges fram for Riksantikvaren for vurdering. Kulturminner i dyrka mark foran helleristningslokaliteten ble tillatt fjernet, med vilkår om arkeologisk utgravning for det ene. Museet er ikke realisert.

Kulturminnet

Jernaldergården (id 5480) på Ullandhaug i Stavanger er et rekonstruert gårdsanlegg fra folkevandringstiden. Ødegårdsanlegget ble arkeologisk undersøkt i 1967 og 1968, og husene ble rekonstruert på 1970-tallet. Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, er ansvarlig for Jernaldergården, som er viktig for formidling av forhistorien. Området rundt Jernaldergården er gammelt beite og utmark som er omkranset av boligfelt, deriblant eldre høyblokker. Området er et yndet friområde for befolkningen i Stavanger.

Tiltaket

Det har lenge vært behov for et besøkssenter på Jernaldergården, med nødvendige servicefunksjoner for besøkende og arbeidslokaler for de ansatte ved Arkeologisk museum. Besøkssenteret har fått en særegen utforming som er søkt tilpasset omgivelsene. Bygget ville ligge forholdsvis lavt i terrenget, få torvtak og fasadematerialer som naturlig grånende treverk, rustfast stål (cortenstål), men også store glassflater. I tilknytning til besøkssenteret var det planlagt parkeringsplass, fortau og busslomme, samt uteservering, gjerder og ny gangsti fra besøkssenteret og opp til Jernaldergården. Gangstien opp til Jernaldergården ville få universell utforming og skulle utføres med minst mulig inngrep i terrenget. Stien skal ha fast dekke av performerte aluminiumsplater som gresset kan vokse gjennom slik at stien oppfattes som mest mulig grønn.

Vurdering

Fylkeskommunen har i prosessen gitt innspill til utformingen av besøkssenteret. Deriblant er bygningen trukket ut av selve kulturminnefeltet, en levegg er fjernet og fasaden mot veien er endret fra betong til cortenstål. Fylkeskommunens vurdering var nå at bygget, i større grad enn tidligere forslag, underordnet og tilpasset seg Jernaldergården og det omkringliggende kulturlandskapet. Fylkeskommunen vurderte likevel at bygget kunne få en utilbørlig skjemmende virkning på Jernaldergården.

Riksantikvaren vurderte i 2016 at besøkssenteret ble et nytt og kontrasterende element i området som kunne påvirke, og muligens virke forstyrrende på, opplevelsen av Jernaldergården. Derfor var det ønskelig at besøkssenteret ble trukket enda lenger bort fra kulturminnet. Det ville også vært mer ideelt om besøkssenteret var mindre iøynefallende, slik at det ikke tok oppmerksomheten bort fra kulturminnene og landskapet som skulle formidles.

Riksantikvaren gav likevel tillatelse til besøkssenteret. I tillatelsen ble det lagt til grunn at Jernaldergården hadde en spesiell posisjon i regionen for å formidle jernalderen, og med et solid faglig innhold. Siden anlegget stod ferdig i 1975 hadde det skjedd en stor utvikling og det var et stort behov for bedre publikumsfasiliteter. Riksantikvaren la også til grunn at deler av nærområdet til Jernaldergården var preget av nyere tids bebyggelse. Dagens visuelle kontrast mellom de høye boligblokkene i området og jernalderens gårdsbosetning, bidro også til å vekke en viss fascinasjon og refleksjon, både om fortid og nåtid.

Det ble også vektlagt at nye direkte inngrep i selve kulturminnet, gjerde og en gangsti, var av en svært begrenset art. Det ble forutsatt at det ikke ville komme andre tiltak innenfor kulturminnet som ytterligere vil påvirke opplevelsen av Jernaldergården, slik som lyssetting, iøynefallende skilt og søppelkasser og liknende.