Frilufts- og fritidsaktiviteter

Kulturminnet

Et gravfelt (id 9926) ligger i uteområdene til Lunner skole i Innlandet fylke. 15 gravhauger/-røyser er registrert i området. Gravminnene er allerede skjemmet og skadet som følge av eksisterende inngrep, slik som skolebygget og håndball- og fotballbane.

Tiltaket

Skolen har ikke nok lekeapparater og ønsket å sette opp lekeapparater vest for eksisterende skolebygg, nært to av gravhaugene. En sandgrop skulle også anlegges. De to gravminnene nærmest lekeapparatene har en diameter på om lag 10 meter og de er ca. 1 meter høye. Begge er skadet. Det ene gravminnet ligger kun 10 meter fra skolebygget, inntil en asfaltert plass.

Vurdering

Fylkeskommunen mente at tiltaket i liten grad ville få negative konsekvenser sammenliknet med hva som tidligere hadde skjedd i området. Lekeområdet ble også vurdert å kanalisere noe av ferdselen bort fra haugene og slik redusere slitasjen.

Riksantikvaren ga i 2009 tillatelse til lekeapparatene, selv om de var vurdert å være utilbørlig skjemmende. Riksantikvaren bemerket at de automatisk fredete kulturminnene ved Lunner barneskole var av en karakter som lett kunne bli skadet og skjemmet av aktiviteter som skjer i en barneskoles nærområder. Det var en fordel om aktivitetene ble flyttet ut av selve gravfeltet og lagt i nærmere tilknytning til skolebygningene. Riksantikvaren la imidlertid vekt på at tiltaket var knyttet til aktiviteter som er naturlige i sammenheng med bruken av skolen og flerbrukshallen, og at de var av en reversibel karakter. Det ble satt vilkår om at fylkeskommunen måtte godkjenne detaljplanen for tiltaket og overvåke gravearbeidet.

Kulturminnet

Solli gård i Asker er rik på kulturminner (id 140350 m.fl.). På 1960- og 1990-tallet ble det registrert om lag 225 kulturminner på gården, hvorav ca. 50 lokaliteter er ansett som automatisk fredete. De automatisk fredete kulturminnene består av gravrøyser, rydningsrøyser, kullgroper, veifar, hustufter og åkerreiner. Gården har hatt bosetning i middelalder og i jernalder, som vist av gravminnene. Analyser av pollenprøver viser beiteindikerende planter tilbake til yngre steinalder, og tidligere funn kan indikere jordbruk i denne perioden. Gården antas å ha blitt lagt øde under Svartedauden, men  driften ble antagelig gjenopptatt senere.

Tiltaket

Tiltaket omfatter opparbeiding av en ny lysløype i området like vest for Solli gård. Lysløypa vil knytte eksisterende løypenett i nord sammen med eksisterende utfartsparkering i sør. Traséens ville vært 400-500 meter lang. Den søndre delen av traséen vil ligge i granskog, mens den nordre delen var tenkt anlagt i innmarka til Solli gård. Bakgrunn for tiltaket var at skiløypa mellom parkeringsplassen og lysløypenett anses som lite tilfredsstillende av kommunen, da traseen er våt, benyttes som akebakke, krysser en brøytet vei og medfører problematiske parkeringsforhold. Ny skiløype har til hensikt å bedre disse forholdene.

Vurdering

Både fylkeskommunen og universitetsmuseet anbefalte at tiltaket ikke ble gjennomført. Fylkeskommunen fant det uheldig med en skitrasé/lysløype som ville føre til inngrep i uberørte områder som i dag brukes til beiting, samt inngrep i kulturminnelokaliteter med gravrøyser, rydningsrøyser, kullgroper, åkerrein og veifar. Traséen ville bli liggende midt inne i et helhetlig kulturminneområde som i dag kun var overgrodd med granskog.

Riksantikvaren sluttet seg til dette, og ga i 2008 avslag på søknaden om dispensasjon. Riksantikvaren mente at det omsøkte tiltaket ville få en sterk negativ visuell virkning for kulturminnefeltet som helhet. En ny skiløypetrasé ville få en dominerende og svært synlig plassering i kulturminneområdet. Tiltaket ville forringe kulturmiljøet som kulturminnene var en naturlig del av, og føre til at man ikke lenger kunne oppleve kulturminnene i en meningsfull sammenheng. Kulturminnene hadde stor verneverdi med synlige, fossile dyrkningsspor, og lesbarheten og opplevelsen av kulturminnene i sitt opprinnelige miljø ble redusert. Kulturminnene var også svært godt egnet i formidlingssammenheng. Anleggsarbeidet kunne medføre fare for skade.

Riksantikvaren fant det også uheldig at det ikke var gjennomført tilfredsstillende arkeologiske registreringer i området, og mente at det var stort potensial for ytterligere funn under markoverflaten. En registrering ville imidlertid medføre betydelige inngrep innenfor et område med automatisk fredete kulturminner. Samtidig var kunnskapen om de tidligere registrerte, synlige kulturminnene tilstrekkelig som grunnlag for å vurdere og å gi avslag på dispensasjonssøknaden.

Skiløyper for allmenn bruk var riktignok positivt for friluftsliv og folkehelsesatsning, men i denne saken ble vern av det automatisk fredete kulturminneområdet ansett som viktigere enn det omsøkte tiltaket. Alternativer måtte vurderes.

I 2013 avslo Riksantikvaren også en søknad om ridebane i området, som også var vurdert å være utilbørlig skjemmende.

Kulturminnet

Skjonghelleren (id 64101) i Møre og Romsdal er en særmerkt heller med rike funn fra eldre jernalder, mellom 2000 og 2500 år gamle. I helleren er det også funnet dyrebein som er hele 30 000 år gamle, fra en mildere periode under den siste istiden, da åpningen lå i strandkanten. Helleren er blant de største på Vestlandet, med en 38 meter høy åpning. Hovedrommet er 32 meter langt og 7-8 meter bredt, og derfra fortsetter den i en lang tunnel. Helleren ligger spektakulært til i landskapet, med en storslått utsikt mot havet. På flaten foran helleren ligger et gravfelt med seks røyser, ikke nærmere datert enn til jernalderen. Helleren anses allerede for å være skjemmet grunnet tagging, slitasje og tilretteleggingstiltak.

Tiltaket

I 2016 søkte en klatreklubb om å etablere klatreruter i den ytre delen av Skjonghelleren. Klatreklubben mente at klatring var et uttrykk for vår tid som måtte være mulig å kombinere med vern av kulturminnet. Det fysiske inngrepet innebar å montere klatrebolter i fjellveggen/fjelltaket for ca. hver tredje meter. Boltene kunne lakkeres slik at de gikk i ett med fjellveggen, og de kunne senere fjernes. Klubben var behjelpelig med å fjerne eksisterende skjemmende tagging på helleren. Klubben mente at klatringen ikke ville forstyrre andre besøkende, og mente at klatring var en allemannsrett, likestilt med annen ferdsel.

Vurdering

Tiltaket ble frarådet både av fylkeskommunen og forvaltningsmuseet. Tiltaket ble ansett som utilbørlig skjemmende og aktiviteten ville hindre besøkende i å oppleve kulturminnet i sine naturlige omgivelser. Riksantikvaren avslo søknaden om dispensasjon for å etablere klatreruter. Klatreklubben klaget på vedtaket, men fikk ikke medhold i Klima- og miljødepartementet.

Riksantikvaren la i sitt avslag vekt på muligheten man i dag hadde for å oppleve helleren på tilnærmet samme måte som de menneskene som oppholdt seg der. Boltene ville være synlige, selv om de ble lakkert i en dempet farge. Samtidig medførte boltene fysisk skade på selve bergveggen. Tiltaket som helhet innebar også at helleren endret karakter fra sin naturlige tilstand til å bli en «klatrearena», med klatrere i fjellveggen og sikrere på bakken. Dette ville forringe opplevelsen av hellerens opprinnelige kulturhistoriske funksjon. Aktiviteten ville kun komme noen få til gode, samtidig som den kunne hindre fri ferdsel til et populært utfartsmål siden klatringen foregikk der andre besøkende måtte gå.

Riksantikvaren påpekte også at etablering av klatreruter ikke kom inn under allemannsretten etter friluftsloven, som innebærer å ta i bruk naturen uten forbedringer eller tilretteleggingstiltak. Etablering av klatreruter medførte imidlertid i fysiske inngrep, noe som krever tillatelse fra grunneier og berørte myndigheter.

Klima- og miljødepartementet påpekte at Skjonghelleren i dag er sterkt endret, grunnet nedtagging, slitasje og forsøk på tilretteleggingstiltak. Disse skadene er langt på vei skjemmende og en vesentlig del av opplevelsen i dag. Departementet la likevel ikke vekt på dette, da det teoretisk sett er mulig å fjerne eller dempe taggingen. Departementets vurdering var at det omsøkte tiltaket derimot innebar fysiske og irreversible inngrep i helleren som potensielt kunne medføre ytterligere fare for skade.

I avgjørelsen la departementet vekt på at tiltaket hadde en begrenset samfunnsmessig betydning. Klatringen kunne også utøves og utvikles andre steder i regionen. Departementet fant derfor ikke grunnlag for at de kulturhistoriske verdiene som Skjonghelleren representerte skulle tilsidesettes.

Kulturminnet

Øverbymarka er et populært nærfriluftsområde til Gjøvik. Her er det kafé, baner, turløyper, rulleskitraseer og godt med parkeringsplasser.

I Øverbymarka er det også 2500-3000 røyser på et 1100 dekar stort område (id 21403). Det er sjelden at felt av denne størrelsen er bevart. Dateringer går tilbake til bronsealder, men den mest intense dyrkingen var trolig fra høymiddelalderen og til 1700-tallet. Enkelte av røysene er gravminner, men de fleste kan trolig knyttes til rydding og dyrking. Det er også registrert flere åkerreiner, steinstrenger og tufter etter hus. Tuftene stammer mest sannsynlig fra nyere husmannsplasser.

Tiltaket

Det ble søkt om å lage en klatrepark i en del av røysfeltet, på ca. 7 dekar. Liner ville bli festet i trærne og stier etableres. Området ble valgt grunnet nærhet til eksisterende anlegg og størrelsen på trærne.

Parkens levetid antas å være 10-15 år. Området skulle framstå som i dag, som skogsmark med fri ferdsel der kulturminnene skulle utgjøre en kilde til opplevelse for turgåerne. Andre alternativer var ikke ansett som tilfredsstillende.

Den berørte delen av røysfeltet var regulert til spesialområde formål bevaring. Det var ikke ønskelig å foreta en omregulering, da dette kunne åpne for andre utbyggingstiltak når klatreparken opphørte. I stedet ble det gitt dispensasjon etter kulturminneloven § 8 første ledd og plan- og bygningsloven § 19.

Vurdering

Fylkeskommunen mente at klatreparken var forenlig med å bevare kulturminnene, og foreslo flere vilkår for en eventuell tillatelse. Universitetsmuseet var uenig og mente at en klatrepark ville representere et fremmedelement i kulturmiljøet, i likhet med en allerede etablert frisbeegolfbane. Museet påpekte også at mindre tiltak på sikt kan medføre økt slitasje på kulturminner, også i slike tilfeller der kulturminnene er godt synlige på markoverflaten.

Riksantikvaren innvilget i 2017 dispensasjon for tiltaket, og ga tillatelse for å utilbørlig skjemme kulturminnet. Tiltaket ble vurdert å være beskjedent, og det ville neppe medføre nevneverdig slitasje på røysfeltet. Fylkeskommunen hadde også foreslått flere vilkår, som ble ansett å fange opp alle eventualiteter.

Kulturminnet

To gravhauger (id 54403) er delvis integrert i en BMX-bane (sykkelbane) i Sandnes kommune. Gravhaugene var tidligere del av et gravfelt med tre gravhauger. Den tredje gravhaugen ble undersøkt i 1971, i forbindelse med planen for området. Funnene tyder på at det var rester etter en romertids kvinnegrav. De to andre gravhaugene ble ikke dispensert, og man mente den gang at disse kunne inngå som del av et parkområde.

Ved forvaltningsmuseets befaring i 1983 ble skader observert på de to gjenværende gravhaugene som følge av den anlagte BMX-banen. Deler av den ene gravhaugen var kuttet av sykkelbanen, og tre flaggstenger var satt opp på den gjenværende delen. Klubbhuset var bygd like ved gravhaugen. Startområdet for syklene var anlagt på selve toppen av den andre haugen. Forvaltningsmuseet konkluderte allerede da at gravhaugene var ugjenkjennelige og stod i fare for å bli ødelagt ved senere endringer av sykkelbanen. Museet mente at sykkelbanen måtte bygges om og området tilbakeføres.

Situasjonen var omtrent som før ved kulturminneforvaltningens senere befaringer i 1990, 2001 og 2014. I 2014 var gravhaugen med flaggstengene fortsatt brukt som en tribuneplass, og den hadde slitasjeskader som følge av ferdselen i området. Gravhaugen som ble brukt som startplass for syklene var nærmest fullstendig innebygd i betongelementer og andre installasjoner.

Tiltaket

I forbindelse med ny reguleringsplan for området anbefalte fylkeskommunen at gravminnene ble dispensert og utgravd. Gravhaugene var vurdert å ha en liten opplevelsesverdi og de var svært utsatt for ytterligere skader, men de hadde et stort kunnskapspotensial. Det skulle imidlertid ikke komme nye tiltak ved BMX-banen, og tilstanden ville forbli som tidligere.

Vurdering

Riksantikvaren var ikke enig i at gravminnene måtte dispenseres, og la i avgjørelsen i 2014 avgjørende vekt på at planen ikke la opp til nye tiltak som ytterligere ville påvirke gravminnene. Gravhaugenes tilstand var ikke optimal i dag, men Riksantikvaren var likevel lite tilfreds med å fjerne dem. I stedet mente Riksantikvaren at man, i dette tilfellet, kunne velge en «fragmentarisk bevaring» av gravminnene. Dette innebar å bevare elementer av kulturminnet/det opprinnelige miljøet, som så suppleres med nye elementer som ledd i en utvikling. Det ble påpekt at ulike grader av fragmentarisk bevaring er forholdsvis vanlig for arkeologiske kulturminner som ofte er innebygd blant moderne installasjoner (næringsområder, boliger, veier osv.).

Riksantikvaren framholdt at det også er viktig å ta vare på kulturminner som er innebygd og dermed ikke lenger befinner seg i sitt opprinnelige miljø. Slike kulturminner bidrar til å framvise tidsdybden i dagens «moderne» landskap, og det kan være til glede for dagens mennesker å oppleve at de fragmentariske sporene fra fortiden er bevart. Fortsatt vern av de to gravhaugene var et godt eksempel på fragmentarisk bevaring. Det var også et eksempel på at kulturminner kan bli tilskrevet nye verdier og kvaliteter når omgivelsene blir endret. Eksempelvis var gravhaugen med flaggstengene nå ikke kun et minne over de menneskene som bodde i området i forhistorisk tid. Den var også et minne over de siste tretti årene med fritidsaktiviteter på stedet, der gravhaugene var del av publikumsopplevelsen ved å overvære sykkelkonkurranser og -treninger.

Gjennom reguleringsbestemmelsene ble dagens tiltak i området akseptert videreført, men det ble ikke tillatt å gjøre ytterligere endringer. Det måtte gjøres tiltak for å utbedre og forhindre slitasje.

Betydningen av å gjøre formidlingstiltak ble framhevet i Riksantikvarens uttalelse. Gravhaugene lå på et sted som besøkes av mange mennesker, med gode muligheter for å formidle områdets kulturhistorie.

I tilfelle et framtidig opphør av BMX-banen ble det nevnt at andre bevaringsstrategier senere kunne være aktuelle. En løsning kunne da være å tilbakeføre gravhaugene med et område rundt, eventuelt at man valgte en fortsatt fragmentarisk bevaring av gravhaugene. Eller at de ble dispensert med vilkår om en utgravning, dersom det ikke lenger lot seg gjøre å ta vare på gravhaugene.