Høyspentlinjer, transformatorstasjoner, vannkraft, vindkraft, høydebasseng, o.l - Del 1

Kulturminnet

Jonstøl (id 120814) er en støl i Hardanger som er kjent tilbake til middelalderen. I tillegg til selve stølsvollen er det i området et stort antall skålgroper, den gamle allmannaveien og andre automatisk fredete kulturminner.

Dyraneseidet ligger ved et regulert fjellvann i Hardanger, 850 meter over havet. Her er det registrert et stort antall kulturminner, som dyregraver, hustufter, varp og merkestein (id 97529 m.fl.). Tuftene på eidet er C14-datert til middelalder. Funnsamlingen er viktig og vurderes som unik både i regionen og i Vestland fylke.

Tiltaket

Ny kraftlinje Sima-Samnanger i Hardanger vil gå over Jonstøl og Dyraneseidet, og i tillegg berøre et stort antall automatisk fredete kulturminner langs andre deler av traseen.

Vurdering

Riksantikvaren avslo i 2011 søknaden om å føre kraftledningen over Jonstøl og Dyraneseidet. Områdene var ansett som viktige, med sjeldne og bevaringsverdige kulturmiljøer. Det var ansett som uheldig med mastene i området, og strømkablene ville framstå som et tak over kulturminnene og være utilbørlig skjemmende for dem. Riksantikvaren mente også at det var alternative linjeføringer.

Riksantikvaren ga imidlertid tillatelse til inngrep i andre kulturminner langs øvrige deler av traseen, og på tre steder ble det satt vilkår om arkeologiske utgravninger.

Avslaget ble påklaget. Riksantikvaren tok klagen til følge for Jonstøl, etter en nærmere vurdering av alternativene og foreslåtte avbøtende tiltak. Riksantikvaren opprettholdt avslaget for Dyraneseidet, og mente at en mindre forskyving av linja ville få en stor positiv effekt for å begrense graden av skjemming.

Daværende Miljøverndepartementet omgjorde i 2012 Riksantikvarens avslag for Dyraneseidet. Departementet sluttet seg til Riksantikvarens vurdering om at tiltaket var utilbørlig skjemmende for kulturmiljøet. Dagens regulering av vannet ved eidet påvirket også opplevelsen av kulturmiljøet, men isolert sett var dette ikke et argument for at ytterligere skjemming skulle tillates. Departementet mente likevel at de samfunnsmessige betydningene av tiltaket måtte veies opp mot konsekvensene for de nasjonale kulturminneverdiene dette berørte.

For departementet var det derfor svært viktig å bringe klarhet i om det fantes alternative løsninger innenfor den traseen det var gitt konsesjon for. Etter møter med klager, var konklusjonen at justering av linja med 30-60 meter var teknisk gjennomførbart, men at de driftsmessige utfordringene innebar langt større risiko og usikkerhet. Området var det mest klimautsatte partiet langs hele kraftlinja, med krevende og ustabile snømasser som på senvinteren gled ned fjellskråningene. En justering ville redusere forsyningssikkerheten, både som følge av økt fare for feil på ledningene og grunnet farligere arbeidsforhold ved vedlikehold.

Departementet gjorde en avveining mellom de nasjonale kulturminneinteressene og samfunnsmessige hensyn, og kom frem til at en sikker og stabil strømforsyning i dette tilfellet var viktigere enn kulturminneverdiene på stedet.

Kulturminnet

I et kupert og skogkledd utmarksterreng i Skien kommune i Telemark ligger det et stort antall kulturminner, hovedsakelig fra steinalderen (id 143991 m.fl.). Men det er også kjent kulturminner fra jernalderen, som bygdeborger, hulveier, dyrkingsspor og gravrøyser.

Tiltaket

Strømnettet skal forsterkes, noe som innebærer bygging av en ny høyspentledning og sanering av eksisterende ledninger. I samarbeid med fylkeskommunen ble det gjort flere justeringer for å unngå konflikt med kulturminnene, der dette var mulig. Tiltaket ble likevel vurdert å være utilbørlig skjemmende for flere steinalderlokaliteter, bygdeborger, gravrøyser m.m.

Vurdering

Kraftledningen var vurdert som så utilbørlig skjemmende for flere av steinalderlokalitetene at det ble diskutert om de burde dispenseres med vilkår om en arkeologisk utgravning. Både fylkeskommunen og universitetsmuseet uttrykte også bekymring for at Miljø-, transport- og anleggsplanen – som skal sikre hensynet til kulturminnene – ikke ble fulgt i det senere vedlikeholdsarbeidet.

Da saken ble behandlet i 2012, med endringer i 2013, var Riksantikvaren uenig i at steinalderlokalitetene måtte graves ut. Ledningstraseen var vurdert som utilbørlig skjemmende. Den var likevel ikke av en permanent art, og det ble ikke ansett som nødvendig å fjerne kulturminnene for å sikre kildematerialet. Miljø-, transport- og anleggsplanen (MTA) ville også sikre at kulturminnene ikke ble skadet under anleggsarbeidet eller ved vedlikeholdet av traseen.

Kulturminnet

På Fagrafjell i Rogaland ligger det store ødegårdsanlegget Møgjedal (id 5150), med åkerflater, gravrøyser, rydningsrøyser, hulveier, gardfar, tufter og stakketufter. Området har vært brukt over lang tid, trolig fra bronsealder til middelalder. Kulturminnet strekker seg over et område på hele 258 dekar, med sikringssonen. 526 synlige enkeltminner er registrert, men det reelle antallet er antageligvis langt høyere. LIDAR og flyfoto viser at det er stort potensial for funn av flere kulturminner i nærområdet. Et par kraftledninger krysser i dag kulturminnet.

Tiltaket

Ny transformatorstasjon ville medføre direkte inngrep i store deler av lokaliteten, og ville sammen med nye kraftlinjer, veier og anleggsområder i stor grad prege området visuelt.

Vurdering

Fylkeskommunen reiste innsigelse til transformatorstasjonen, som Riksantikvaren i 2018 støttet. Riksantikvaren påpekte at ødegårdsanleggene er blant Rogalands mest typiske og særpregede kulturminner. De har en særlig høy vitenskapelig verdi, både i nasjonal og internasjonal målestokk, og Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på denne typen kulturminner.

I dag er kun fragmenter av ødegårdslandskapet tilbake, da ødegårdene i stor grad er stykket opp og avgrenset mot moderne inngrep. Fagrafjell er imidlertid en særlig godt bevart representant for den forhistoriske driftsformen i kysthøylandet, der mye av avgrensingen var bevart. Riksantikvaren vurderte det som svært viktig å bevare kulturmiljøet på Fagrafjell som et intakt referanseområde, og at det ikke ble avskåret med moderne inngrep. Dersom store deler av dette kulturmiljøet ble fjernet eller fragmentert, var det ingen områder med tilsvarende innhold, størrelse og bevaringsgrad igjen i Rogaland.

Senere ble omfanget av transformatorstasjonen redusert, sammen med justeringer av linjeføringen og atkomstveien.

Selv om det justerte alternativet reduserte det direkte fysiske inngrepet i kulturminnet, var det Riksantikvarens oppfatning at selve stasjonen og terrenginngrepene fortsatt medførte så store endringer av landskapet at lesbarheten og opplevelsen av kulturminnet ville bli betydelig redusert. Eksisterende og nye ledningstraseer ville også passere direkte over gårdsanlegget. De samlede landskapsinngrepene ville utvilsomt virke utilbørlig skjemmende på kulturminnene.

Selv om samfunnsnytten av tiltaket var stor, mente Riksantikvaren at verdien i å bevare kulturmiljøet på Fagrafjell var en ubestridelig samfunnsverdi og et viktig nasjonalt ansvar. Det forelå også en alternativ plassering av transformatorstasjonen, med begrenset konflikt med kulturminner.

Konsesjon ble gitt 20. september 2019. I konsesjonen ble det stilt krav om at miljø-, transport- og anleggsplanen beskrev og drøftet de hensynene som måtte til for å sikre kulturminner, slik som sikring og merking av kulturminner under anleggsperioden. Det ble også stilt krav om å sikre kildeverdien knyttet til gårdsanlegget. Dessuten skulle det tas ut en pollensøyle fra en egnet myr i området.

Som vilkår for dispensasjonen stilte kulturminneforvaltningen i tillegg krav om at gårdsanlegget ble dokumentert med dronefotografering før arbeidet startet, og at dokumentasjonen ble gjort tilgjengelig for formidling.

Kulturminnet

Tradisjonslokaliteten Hovmannafossen (id 132920) er vurdert å være automatisk fredet grunnet et sagn knyttet til fossen. Hovmannafossen skal ha fått navnet etter sagnet om hirdmannen og kongsdattera som i middelalderen rømte fra Bergen og ble de første fastboende på gården Bjørgo. Bjørgo er nevnt i et diplom fra 1317, og er da etablert som et gårdsbruk. Olav den hellige skal ha benyttet veien som går forbi fossen.

Tiltaket

Kraftutbygging ville medføre reduksjon av fossens vannføring, noe som ble vurdert å være i konflikt med fossen som tradisjonssted.

Vurdering

Fylkeskommunen sendte saken over til Riksantikvaren for å vurdere om tiltaket kunne være skjemmende for kulturminnet. Riksantikvaren mente imidlertid at redusert vannføring var å regne som et direkte inngrep i kulturminnet/fossen, og ikke i første rekke burde vurderes etter forbudet mot utilbørlig skjemming.

Riksantikvaren innvilget i 2010 dispensasjon, og la til grunn at varierende vannføring ikke ville ha en vesentlig innvirkning på fossen og stedet som en tradisjonslokalitet. Av naturlige årsaker varierte også fossens vannmengde etter årstid, nedbør og smeltevann, fra å være flomrik og brusende til et beskjedent vannfall. Konsesjonskravet til minstevannføring avvek ikke vesentlig fra normal vannmengde i tørre perioder. Som vilkår for tillatelsen måtte minstevannføringa ikke være mindre enn kravene i konsesjonen.

Kulturminnet

Sørmarkfjellet i Trøndelag er et fjellplatå på 3-400 meter over havet, med nakne bergflater med innslag av lav og mose, torvdammer, beskjedne lyngflater og noen frodige treklynger. Flere vann utgjør viktige elementer i landskapet. På platået er det registrert tre fangstlokaliteter for villrein og en tuft som sannsynligvis er restene av en fangsthytte (id 102577, 102590, 102591, 110639).

Fangstlokalitetene er rester av drivfangst, som har vært drevet i alle fall tilbake til jernalder, muligens også i steinalderen. Hensikten var å lede reinen mot jegerne eller mot stup i terrenget. Det største anlegget er nesten 4 kilometer langt og med 64 registrerte enkeltminner. Anlegget består blant annet av raklefester, som er steiner det ble festet en trepinne i. På pinnen ble det hengt et tøystykke eller annet som beveget seg og skremte dyrene. Det er også bogasteller der jegerne kunne skjule seg.

Tiltaket

Et vindkraftverk er planlagt på fjellplatået, i et 9,3 km2 stort område. 65 vindturbiner er planlagt, og mellom disse vil det komme 43 km internveier og en atkomstvei på 8,5 km. Ett av de mindre fangstanleggene vil bli omsluttet av turbiner på tre sider, men de to andre vil berøres i mindre grad enn dette.

Vurdering

Riksantikvaren mente i 2010 at tiltaket i sin helhet ville være utilbørlig skjemmende for de berørte kulturminnene, men i ulik grad. Riksantikvaren var i utgangspunktet svært skeptisk til oppføringen av et så stort vindkraftverk så nært automatisk fredete kulturminner, men innvilget i 2010 dispensasjon. Dispensasjonen satte vilkår om tilpasninger og at det ble tatt hensyn til kulturminnene.

Turbinene ble vurdert å ville bli et helt nytt og dominerende landskapselement. Alle vindturbinene i planen var innenfor en radius av 2-3 km fra fangstanleggene, og turbinene ville være det dominerende i landskapsbildet. I et relativt flatt fjellplatå ville en sannsynligvis se de fleste turbinene uansett hvor i fangstanleggene man befant seg. Utvilsomt ville det påvirke forståelsen av kulturminnenes plassering i landskapet og deres funksjon. Internveier og monteringsplasser var også nye landskapselementer som bidro til at det hittil urørte landskapet totalt endret karakter.

Det ble påpekt at drivfangstanlegg er større systemer som består av relativt små enkeltminner. Opplevelsen av anleggene foregår i to dimensjoner Når man betrakter det helhetlige anlegget med landskapskonteksten blir vindturbinene forstyrrende i synsfeltet og dermed utilbørlig skjemmende.   De små enkeltminnene oppleves derimot på nært hold, og en vil ikke på samme måte ødelegge opplevelsen med turbiner i nærområdet.

Riksantikvaren fant ikke å kunne definere en eksakt nærsone der oppsetting av vindturbinene var særlig skjemmende, men mente at hele tiltaket med alle turbinene var utilbørlig skjemmende. Dette var fordi tiltaket som en helhet svekket den historiske sammenhengen mellom fangstsystemene og landskapet. Riksantikvaren fant imidlertid at den utilbørlige skjemmingen kunne dempes noe ved at avstanden mellom kulturminner og turbiner ble økt. Kulturminnene var også sårbare for anleggsarbeid og sprenging i terrenget, samtidig som monteringen av vindturbinene krevde mye plass. Riksantikvaren anså, i dette tilfellet, at en buffersone rundt kulturminnene på 250 meter var nødvendig. Innenfor denne buffersonen skulle det ikke komme tiltak knyttet til vindturbinenes montering og vedlikehold, eller anleggsveier. For å kunne oppleve sammenhengen mellom enkeltminnene i fangstanleggene måtte de ikke splittes opp av veier eller av forstyrrende luftkabler over lokalitetene.

Det ble også påpekt at etableringen av vindparken gjorde fjellet mer tilgjengelig, med fare for skade på sårbare kulturminner. Riksantikvaren mente at tiltaket derfor utløste behov for formidling, og bemerket som positivt at det som avbøtende tiltak var foreslått å sette opp informasjonsskilt.

I etterkant mente tiltakshaveren at avstandsvilkåret på 250 meter gjorde det umulig å realisere vindparken. I 2013 omgjorde Riksantikvaren vilkåret, selv om kulturminnene i større grad ble utilbørlig skjemmet. Tiltakets samfunnsmessige betydning ble vektlagt, men det ble nevnt at vindkraftens miljøbetydning nå var mer omdiskutert enn da direktoratet ga sin opprinnelige tillatelse i 2010. Nå ble det stilt vilkår om å plassere turbinene så langt unna kulturminnene som mulig, og minst 50 meter. Anleggsveiene måtte også plasseres 50 meter unna. Produksjonslinja ut av området skulle ikke komme nærmere enn 250 meter. Avstandsvilkåret ble opprettholdt i 2019, etter at prosjektet ble endret som følge av en reduksjon av antall turbiner, men der hver enkelt ble høyere. Det ble likevel gitt tillatelse til at deler av kraftledningen kunne komme ca. 225 meter fra kulturminnelokalitetens ytterkant.

Kulturminnet

Middagsfjellet i Sørfjord i Hamarøy kommune er småkupert, har lite vegetasjon og karakteriseres av mange små vannflater på fjellplatået. Området bærer preg av å være typisk utmark, men har også et rikt samisk kulturmiljø. I lang tid har området vært benyttet så vel av den sjøsamiske befolkningen i fjorden, som av reindriftssamer og etterkommere etter de reindriftssamene som etter hvert ble bofaste i området.

I dag utgjør spesielt de indre delene av Tysfjord det lulesamiske kjerneområdet i Nordland, som er en historisk konsekvens av at samer fra svensk side av grensa slo seg ned her på 1700- tallet. Tysfjord har en lengre samisk historie, med en fastboende sjøsamisk befolkning som mer eller mindre er forsvunnet som egen gruppe, en kystnær reindrift og en grenseoverskridende reindrift mellom Sverige og Norge som enkelte mener kan gå tilbake til vikingtid. Denne intense utnyttelsen av landskapet mellom havet og den svensk-norske grensa må antas å være representert i de mange kulturminnene som er påvist i området.

Tiltaket

Et vindkraftverk skal bygges på fjellet, med infrastruktur som transformatorstasjon, høyspentlinjer, internveier m.m.

Vurdering

Riksantikvaren uttalte seg i 2012 til konsesjonssøknaden for vindparken, før en eventuell dispensasjonsbehandling etter kulturminneloven § 8 første ledd. I området var det til da kjent 32 lokaliteter med samiske kulturminner, hvorav 31 var automatisk fredet. Dette var teltboplasser, ildsteder/árran, melkeplasser/gieddi, reingjerder, lagringsplasser, varder, hellere/slahpa og vandringsleder/veifar.

Riksantikvaren la vekt på at en tematisk konfliktvurdering gav høyeste konflikt på temaet landskap.  Dette er blant annet fordi vindparken lå i tilknytning til en eventuell utvidelse på den norske siden av det svenske verdensarvsområdet Laponia og stod på UNESCOs tentative liste for verdensarvområder.

Kulturminnene innenfor tiltaksområdet var vurdert å ha stor kunnskapsverdi, som unike kilder til historien om den samiske bosetningen og landskapsutnyttelsen i Tysfjord, som det er få skriftlige kilder om. Det ble påpekt at kulturminnene gir tidsdybde til landskapet og viser kontinuitet fra den historiske, og muligens forhistoriske, samiske bruken og fram til i dag. Kulturminnene er fremdeles godt bevart i sin opprinnelige landskapssammenheng og har en potensiell verdi for den samiske befolkningen i området. Som en del av arbeidet med verdensarvnominasjonen ble det slått fast at området bærer et sjeldent vitnesbyrd om en kulturell tradisjon og er et fremragende eksempel på en tradisjonell bosetning som viser menneskelig samhandling med miljøet.

I uttalelsen til konsesjonen påpekte Riksantikvaren at samiske kulturminner er tett knyttet til det landskapet de ligger i. En viktig del av kulturminneverdiene og den kulturhistoriske kunnskapen som kulturminnene er bærere av, ligger i forholdet mellom kulturminnene og landskapet. Det var derfor svært viktig at også det landskapet disse kulturminnene var en del av beholdt sitt særpreg. En vindkraftutbygging i dette området ville endre et tradisjonelt samisk landskap til et industripreget landskap. Dette ville føre til at de kulturminnene som lå i området mistet sin kontekst, selv om det skulle være mulig å ta vare på dem innimellom vindturbiner og internveger. Det måtte således antas at de samiske kulturminnene i tiltaksområdet ville bli utilbørlig skjemmet av vindturbiner og internveger, selv om de ikke skulle bli direkte berørt. Riksantikvaren påpekte at dette landskapets samspill mellom natur og kultur, kombinert med dets mange spor etter lang tids bruk, var av klar nasjonal verdi og burde bevares intakt for framtiden. Landskapet hadde også natur- og kulturverdier på internasjonalt nivå.

Konsesjon ble gitt og anlegget ferdigstilles i 2020. Endelig utforming ble gjort i dialog med regional kulturminneforvaltning, med justeringer av tiltakene av hensyn til kulturminnene, samt avbøtende tiltak som at kulturminnene skulle formidles.