Hytter/fritidsboliger

Kulturminnet

Åtte steinalderlokaliteter ligger i dag om lag 100 meter fra sjøen på Kallarberget og i Åsvika i Risør kommune. Lokalitetene ble registrert i 2011, men det var tidligere gjort løsfunn i området. Steinalderlokalitetene ligger på flater og daldrag mellom knauser. De fleste er delvis skadet av tidligere landbruksvirksomhet og aktiviteter i området. Opprinnelig har lokalitetene ligget nært sjøen, og de ble trolig oppsøkt mot slutten av eldre steinalder og i yngre steinalder.

Tiltaket

Reguleringsplanen for området legger til rette for utbygging av fritidsboliger med tilhørende atkomstvei, parkering og småbåthavn, samt to boligtomter. Fire av steinalderlokalitene (id 150392, 150394, 150396, 150397) ble foreslått bevart mellom hyttene og ville reguleres til hensynssoner. Stier til det ene hyttefeltet ville imidlertid gå over steinalderlokalitene og en parkeringsplass ville anlegges tett opp til kulturminnene.

Vurdering

Riksantikvaren reiste i 2013 innsigelse til planen. Riksantikvaren krevde at det ene hyttefeltet (FF2) ble tatt ut av planen og at den ene parkeringsplassen ble flyttet.

Riksantikvaren mente at etablering av hytter i dette området ville være utilbørlig skjemmende. Riksantikvaren la til grunn at steinalderlokalitetene ga tidsdybde, opplevelse og forståelse av landskapets historiske dimensjon, og at de innehadde en betydelig vitenskapelig verdi. Det ble påpekt at steinalderlokaliteter trenger store landskapsrom rundt seg for å sikre slike kulturminners opplevelses- og vitenskapelige verdi, og at det er av vesentlig nasjonal interesse å ta vare på kulturminnene.

Det ville også medføre økt fare for skade dersom kulturminnene ble liggende inne i et hyttefelt. Ferdselen ville skje på stier over lokalitetene og det ville være vanskelig å føre fram vann og avløp uten at det kom i konflikt med kulturminnene.

Ved å ta ut det ene hyttefeltet ville dette sikre et større landskapsrom rundt steinalderlokaliteten, som en buffer mot utbyggingstiltakene, og ivareta dem på en forsvarlig måte. Ved tilrettelegging og skjøtsel ville steinalderlokalitetene bli en berikelse for området.

Innsigelsen ble imøtekommet og planen ble endret.

Kulturminnet

På en holme er det registrert flere kulturminner, spesielt gravminner, markert som runde og ovale røyser (id 7953, 8402). Landskapet er åpent, og i stor grad forskånet fra moderne inngrep, men det er noen hytter på stedet.

Tiltaket

I 2003 var det ønsket å bygge en ny hytte på stedet. Tomta lå ca. 50 meter fra ett av gravfeltene i området, med en bautastein. Sør for hytta det ble søkt om var det eksisterende hytter. Hytta var ikke nærmere detaljert, annet enn at det forelå et ønske om å bygge hytte i et angitt område. På foto fra området tegnet Riksantikvaren en enkel skisse, som ga et inntrykk av hvordan et nytt bygg kunne bli.

Vurdering

Tiltaket ble frarådet både av fylkeskommunen og forvaltningsmuseet, da det ble ansett som utilbørlig skjemmende. Riksantikvaren avslo søknaden om dispensasjon. Avgjørelsen ble klaget på til daværende Miljøverndepartementet, men klager fikk ikke medhold.

Riksantikvaren la spesiell vekt på landskapets åpne karakter, og en ny hytte ville medføre at gravfeltet ikke kan oppleves i et autentisk miljø. Tiltaket ble også vurdert å medføre økt fare for skade. Departementet la i tillegg til grunn at kunnskapsverdiene til kulturminnene forringes dersom bygninger plasseres nært opp til dem, og påpekte at det er en nær sammenheng mellom opplevelses- og kunnskapsverdier.

I avgjørelsen ble det ikke lagt vekt på at det var en eksisterende hytte i nærområdet, og det ble påpekt at denne var bygd før dagens kulturminnelov trådte i kraft. Klager mente også at en bautastein i området var fra nyere tid. Departementet påpekte at dette likevel ikke ville være utslagsgivende for saken, siden steinen uansett stod i et automatisk fredet gravfelt.

Klager mente i tillegg at det ble gjort forskjell på små utbyggere og større tiltak, slik som vindparker, der man fikk lov til å sette opp installasjoner nært kulturminnene. Riksantikvaren mente at enkeltpersoners interesse for å oppføre en hytte vanskelig kan sidestilles med viktige samfunnsinteresser til store utbyggingsprosjekter, noe som ikke innebærer en urimelig forskjellsbehandling. Departementet sluttet seg til en slik avveining mellom private interesser og større samfunnsinteresser.

Kulturminnet

I det aktuelle fjellområdet er det en konsentrasjon av jernvinneanlegg, men mange er skadet i forbindelse med utbygging av hytter og veier, eller de ligger inneklemt mellom hytter. Enkelte jernvinneanlegg er fortsatt godt bevart og ligger i god avstand til nærmeste hyttebebyggelse.

Tiltaket

Tiltakshaveren kjøpte i 2006 to tomter i ytterkanten av et etablert hytteområde for å oppføre en fritidsbolig med anneks. Det var kjent et jernvinneanlegg (id 100560) på tomta da kjøpet ble inngått. Riksantikvaren gav i 2008 avslag på dispensasjonen, noe som ikke ble klaget av kjøper, som foreslo å flytte hyttene. Søker oversendte forslaget til alternativ plassering, som ble befart av fylkeskommunen. De fant at dette var en akseptabel byggegrense i forhold til kulturminnene. Ved jordskifte i 2011 ble imidlertid tomtene flyttet til et område som ikke var befart av fylkeskommunen. Her viste det seg også å være et jernvinneanlegg (id 148206). Tiltakshaver søkte i 2013 om å bygge på denne tomta, men fikk avslag også her.

Vurdering

Både fylkeskommunen og forvaltningsmuseet mente det var spesielt viktig at dette kulturminnet ble sikret et tilfredsstillende vern. Grunnet utilbørlig skjemming, ga Riksantikvaren ikke tillatelse til tiltaket.

Det angjeldende jernvinneanlegget hadde en høy grad av autentisitet, var godt bevart, og lå i god avstand fra eksisterende hytter og i et relativt uforstyrret landskapsrom. Topografisk plassering og sammenhengen mellom dette anlegget og de øvrige var viktig for forståelsen og kunnskapen om disse kulturminnene. En utbygging ville medføre at opplevelsen av kulturminnet ble redusert, og at det tapte karakter som et synlig kulturminne i en meningsfull landskapssammenheng. Det var også fare for skade på kulturminnet som følge av mer aktivitet i området.

Klima- og miljødepartementet opprettholdt i 2014 Riksantikvarens avslag. På befaringen fikk departementet ved selvsyn vurdert tomtens størrelse i forhold til kulturminnets beliggenhet. I tillegg fikk departementet se de dårligere bevaringsforholdene for de andre jernvinneanleggene i området. Departementet la avgjørende vekt på kulturminnets faglige kvaliteter og den relativt sett uforstyrrede beliggenheten.

Departementet hadde forståelse for at forholdene opplevdes som uforskyldte for tiltakshaveren, men la vekt på at ved å plassere hytten på en alternativ tomt i området ville den ikke komme i konflikt med kulturminnene. Departementet bemerket at det var naturlig at kommunen rettet opp feilen, ved makeskifte, som følge av manglende kvalitetssikring av kartgrunnlaget.

Kulturminnet

På strandterrassen i den søndre delen av en øy er det rikt med automatisk fredete kulturminner. Innenfor en stor lokalitet er det registrert 53 tufter fra yngre steinalder (id 60055). Nærmere sjøen ligger en godt bevart nausttuft fra jernalder/middelalder (id 47094). Det er også graver og samiske kulturminner i området. Øya ble fraflyttet etter andre verdenskrig. Området er i dag i bruk til fritidsformål.

Tiltaket

Det ble søkt om å oppføre en hytte på 56 m2 mellom steinaldertuftene og nausttufta. Avstanden mellom kulturminnene er 30-35 meter. Søker hadde familietilknytning til stedet og disponerte en fritidsbolig sammen med et stort antall personer i familien. Ny hytte, med bruk av eksisterende sti, ble anført å gi en bedre situasjon og styring av ferdsel enn dagens hyppige bruk av telt og lavvo.

Vurdering

Fylkeskommunen og universitetsmuseet anbefalte at det ble gitt avslag på søknaden, noe Riksantikvaren sluttet seg til i 2013. Riksantikvaren bemerket at kulturminnene tilsynelatende ikke hadde tatt skade av tidligere helårsbosetning i området. Riksantikvaren anså det også som positivt at søker var bevisst kulturminnenes sårbarhet og ville drive vedhogst for å hindre gjengroing av kulturlandskapet.

Likevel fant Riksantikvaren at en ny hytte kunne oppfattes som utilbørlig skjemmende på kulturminnene. Kulturminnene lå i et åpent landskap som i liten grad var preget av nyere tids bebyggelse eller andre inngrep. Ny fritidsbolig ville komme nærmere kulturminnene og delvis stenge kontakten mot sjøen. Bebyggelsen i området ville også oppleves som mer sammenhengende enn i dag.

En tillatelse kunne også føre til press om enda flere hytter, der kulturminnene til slutt ble liggende i et mindre hyttefelt. Kulturminnene ville i så fall miste sin viktige opplevelses- og formidlingsverdi, der de lå på tydelige strandterrasser som er dannet ved landheving gjennom mange tusen år.

Søkeren påklaget avslaget. Klima- og miljødepartementet opprettholdt Riksantikvarens avgjørelse. Departementet sa seg enig med Riksantikvaren om at det nye bygget ytterligere ville dele opp feltet og stenge for kontakten mot sjøen. Kulturminnene hadde en stor opplevelsesverdi, i tillegg til en stor vitenskapelig verdi. Den åpne beliggenheten, med utsyn og kontakt med sjøen, understrekte opplevelsesverdien. Enkelte av de eksisterende hyttene i området var allerede klart skjemmende for opplevelsen av kulturminnene. Departementets oppfatning var likevel at dette ikke sammenlagt var av en slik art at lovens krav om utilbørlighet var nådd. Departementet mente at eventuell ytterligere hyttebygging måtte ta hensyn til og underlegge seg disse forholdene. Denne fritidsboligen som det ble søkt om ville virke utilbørlig skjemmende.

Tiltakshaver søkte i 2014 om et justert alternativ, der hytta var trukket noe lenger bort fra kulturminnene. Regional kulturminneforvaltning mente at endringen av hytteplasseringen var minimal og at slitasjefaren fortsatt var stor.

Riksantikvaren innvilget denne gangen dispensasjon fra utilbørlig skjemming. Det ble lagt vekt på at den nye plasseringen ivaretok opplevelses- og kildeverdiene til kulturminnene på en bedre måte enn alternativet som det tidligere var søkt om, samt at området mellom kulturminnene forble åpent. Behovet til søker ble også vektlagt. Den nye hytta ville legges i tilknytning til eksisterende bebyggelse, slik at den kunne oppleves som en del av denne. I etterkant ble imidlertid hytta oppført nært det førstealternativet det ble søkt om.

Kulturminnet

Gravfeltet (id 79137) består av tre mindre gravrøyser med vareriende bevaringsgrad og synlighet. Gravfeltet har en tydelig markert beliggenhet på brinken av et høydedrag, med utsikt mot fjorden.

Tiltaket

En eldre hytte står i dag tett inntil den største og mest markerte gravrøysa, med en diameter på 7 meter og høyde på 1,5 meter. Hytta er allerede bygget 1 meter inn i sikringssonen til gravrøysa. Stein er kastet ut fra gravrøysa, og stein kan ha blitt brukt til byggematerialer.

Eieren ønsket å bygge ut fritidsboligen på to sider slik at den får en moderne standard og kan brukes av hele familien. Det ene tilbygget innebærer at hytta kommer ytterligere 2-3 meter inn i sikringssonen.

Vurdering

Fylkeskommunen anbefalte at fritidsboligen kunne utvides, uten ytterligere vilkår. Universitetsmuseet anbefalte derimot at søknaden ble avslått, og mente at utbyggingen av hytta ville føre til mer bruk av området og større slitasje på gravrøysa. Dersom det ble gitt tillatelse til tiltaket, anbefalte museet at det ble satt vilkår om en utgravning av gravrøysa.

Riksantikvaren ga avslag for å oppføre det ene tilbygget, da dette medførte et for omfattende inngrep i sikringssonen og utilbørlig skjemming av gravrøysa. Eieren fikk tillatelse til å oppføre det andre tilbygget som gikk bort fra gravrøysa, med vilkår om at gravminnet ikke ble skadet i byggeperioden eller at den ble brukt som lagringsplass.

Avslaget for det ene tilbygget ble påklaget, men Klima- og miljødepartementet tok i 2014 ikke klagen til følge. Departementet vurderte at tilbygget ville føre til en forverret situasjon for kulturminnet. De vitenskapelige verdiene var truet ved at tiltaket medførte et ytterligere inngrep i sikringssonen, noe som kan fremkalle fare for skade over tid, og formålet med sikringssonen er å beskytte det automatisk fredete kulturminnet mot inngrep som nevnt i kulturminneloven § 3.

Departementet la også til grunn at tiltaket ville føre til en videre forringelse av gravhaugens opplevelsesverdi på toppen av et høydedrag og med utsikt mot fjorden. Hytta ville komme nærmere gravfeltet og ytterligere svekke dets kontakt mot fjorden. Departementet var også av den oppfatningen at selv om gravminnet allerede var utilbørlig skjemmet, ville virkningen av det allerede utførte og det omsøkte tiltaket i sum være ødeleggende for opplevelsen av gravhaugen. Departementet kunne heller ikke se at tiltaket hadde en så stor samfunnsmessig betydning at dette skulle gå foran de bevaringshensynene som ligger til grunn for den automatiske fredningen.

Senere ønsket tiltakshaveren å rive hytta og bygge ny, noe Riksantikvaren ga tillatelse til i 2018. Den nye hytta ble også vurdert som utilbørlig skjemmende for gravfeltet, men ville være marginalt bedre enn dagens hytte med det tidligere godkjente tilbygget.