Kirkegårdsutvidelser

Kulturminnet

Byneset (Steine) kirke (id 83980) ble sannsynligvis reist under erkebiskop Eystein (1161– 1188). Kirken er kjent gjennom en rekke diplomer fra middelalderen, det tidligste fra 1252. Kirken er svært godt bevart.

Steinkirken er plassert med vid utsikt mot fjorden, og den er svært godt synlig fra sjøsiden. Tradisjonelt kom kirkegjengerne sjøveien med båt. Landskapskonteksten og sikten mellom kirken, sjøen og delene av kirkesognet som er på den andre siden av fjordarmen er en viktig del av kulturminnet.

Tiltaket

Kirkegården er utvidet flere ganger og den er mangedoblet siden middelalderen. Det var igjen behov for å utvide kirkegården, noe som medførte endret arealbruk fra jordbruksmark til gravplass. Foruten gravplassarealer skulle kirkegården ha driftsbygg, adkomstvei og ny prosesjonsvei.

Vurdering

Planen ble vedtatt i 2016, og den ble endelig utformet etter flere innspill fra Riksantikvaren og øvrige høringsinstanser. Tidlig i planprosessen vektla Riksantikvaren at det var viktig å opprette en buffersone mellom gammel og ny kirkegård, slik at de ikke smeltet sammen, men at den gamle fikk beholde sitt særpreg. Buffersonen ble regulert til hensynssone c). Et forbud mot gravlegging og urnenedsettelse i dette området ble nedfelt i bestemmelsene. Hensikten med buffersonen var at området skulle beholde preget av naturtomt, for å sikre et naturlig mellomrom mellom gammelt og nytt. Slik skulle middelalderkirkestedet og dets gamle proporsjoner forbli lesbare.

Tidlige forslag til plassering av driftsbygg ble vurdert som utilbørlig skjemmende og avvist av Riksantikvaren. Driftsbygget, med tilhørende fasiliteter, ble derfor lagt vest for en kolle med naturlig vegetasjon som er regulert til grøntområde. Driftsbygget var ikke synlig fra kirkestedet og det har ikke noen negativ innvirkning på kulturminnet.

Å finne en god vei for prosesjonsveien fra kirken og til den nye delen av kirkegården var problematisk. Det måtte tas hull på kirkegårdsmuren som sannsynligvis er fra 1700-tallet, og det måtte opprettes en ny forbindelseslinje gjennom den gamle kirkegården. Dette kunne indikere at det hadde vært andre veiforbindelser til kirken enn den opprinnelige. Riksantikvaren ønsket at de opprinnelige bevegelseslinjene i området skulle bli opprettholdt og brukt. Av hensynet til kirkens behov ble løsningen akseptert under tvil, men etter dialog ble det gjort justeringer. Hullet måtte gjøres så diskret som mulig, og utformingen av en ny vei måtte skille seg fra de eksisterende.

Opprinnelig var tanken å utrede en utvidelse av parkeringsmulighetene ved kirken. Riksantikvaren stilte seg tidlig i planleggingsprosessen kritisk til dette, og i senere planforslag ble det ikke lagt opp til utvidet parkering.

Kulturminnet

Naustvik /Velfjord kirkested (id 85800) i Nordland er fra middelalderen, men dagens kirke ble reist i 1674. Det er usedvanlig med en etterreformatorisk kirke i Nord-Norge av en slik alder, og kirken er den eneste stående 1600-tallskirken i sitt bispedømme. På slutten av 1870-tallet ble kirkegården utvidet. Senere ble også nye kirkegårder tatt i bruk andre steder.

Kirken ligger ikke i tettstedet med bosetningen. Med få moderne elementer har kirkestedet bevart inntrykket av det historiske landskapet fra middelalderen og fram til i dag. Historisk har kirkegjengerne kommet sjøveien. Kirken ligger innerst i en vik, klemt mellom bergknatter, og med en kirkegårdsavgrensing som følger terrenget.

Tiltaket

I 2001 ble det søkt om oppgradering av kirkegården for videre bruk. Oppgraderingen innebar at kirkegårdens øverste sjikt med vegetasjonsdekke, ca. 30 cm, skulle skaves av. Ny selvdrenerende masse ville føres på i en høyde på 1,1 meter, som grunnlag for nye gravlegginger. De avskavede massene ville deretter tilbakeføres. Eksisterende graver og gravstøtter ville bli stående.

Vurdering

Riksantikvaren ga ikke tillatelse til tiltaket. Avslaget ble påklaget, men daværende Miljøverndepartementet opprettholdt vedtaket.

Riksantikvaren vurderte at tiltaket kunne skade middelalderske graver. Kirkestedets opplevelsesverdi i landskapet ville også være best bevart gjennom en tradisjonell og kontinuerlig bruk, og Riksantikvaren ønsket å ta vare på stedet slik det var i dag. Det omsøkte tiltaket ville endre kulturminnets uttrykk, som i dag var i et godt samspill med naturen omkring. Riktignok var tradisjonell bruk og skjøtsel av kirkens omgivelser allerede opphørt, men dette var ikke et vesentlig argument for aktivt å forandre kirkestedet. En utvidet bruk av kirkegården kunne også tvinge fram et større behov for parkeringsplasser siden kirkestedet ligger utenfor tettbebyggelsen.

Moderat bruk av kirkegården kunne videreføres, spesielt fra nærliggende gårder, men Riksantikvaren mente at de fleste begravelserburde skje på hovedkirkegården.

Departementet fastholdt Riksantikvarens syn om at tiltaket ville medføre et direkte inngrep i et automatisk fredet kulturminne, ved at torven ble skavet av og masser påført. Selv om kirkegården hadde vært i bruk siden 1945, ble det presisert at bestemmelsen i kirkerundskrivet om aktiv bruk ikke gjaldt oppfylling på kirkegården, noe som måtte søkes om. Departementet la til grunn at en hensynsfull forvaltning av omgivelsene var svært viktig for opplevelsen av kirkegården som et middelaldersk kirkested, med de positive kvalitetene som er knyttet til stedet. Behovet for nye gravplasser for øvrig var ikke godtgjort i denne saken, samt at det ble lagt vekt på at det fantes en annen hovedkirkegård i kommunen.

Kulturminnet

Dronninghaugen (id 79969) er en stor og monumental gravhaug ved Valle kirke i Agder. Gravhaugen ligger rett på utsiden av dagens kirkegård, ved elva og i kanten av dyrka mark. På jordet foran gravhaugen er det omfattende bosetningsspor fra jernalderen. Dagens kirke er fra 1793. Nord for kirka ligger kirkestedet fra middelalderen.

Den majestetiske Dronninghaugen er blant de mest kjente og største gravminnene i området, med en diameter på om lag 25 meter og høyde på 4 meter. Sammen med kirkestedet framstår haugen som et særlig tydelig landskapselement, med høy formidlingsverdi. Haugkrona ble påført betydelige skader under andre verdenskrig, men ble restaurert i 1973.

Tiltaket

Kommunen skal utvide eksisterende kirkegård ved å etablere et nytt felt for kistegraver og urnegraver på jordet som ligger i forlengelsen av dagens kirkegård. Dronninghaugen vil delvis innlemmes i den utvidete kirkegården. Den nye planen skal oppdateres til nye plankrav og gjeldende forskrifter. Under planarbeidet kom det fram ny informasjon om grunnvannstand og flom, som innebærer at deler av området må heves.

I et tidlig forslag ble den sirkulære formen til gravhaugen foreslått gjentatt nærmest som «ringer i vann» i kirkegårdselementer nært gravhaugen. Oppfyllingen på kirkegården ville avsluttes 15 meter fra foten av Dronninghaugen, med en lav halvsirkelformet mur med en hekk på toppen. Innenfor muren var det planlagt en gangvei, med urnegravfelt på innsiden. Nærmeste urnegrav ville plasseres 2,8 meter utenfor haugens sikringssone. Området skulle opparbeides parkmessig med skiferplater og benker. I den anonyme minnelunden ble det foreslått plassert en skulptur, omgitt av fast dekke, 11 meter fra foten av haugen. Omkringliggende arealer langs elva opparbeides parkmessig. Dronninghaugen ble foreslått belyst på kvelden. I tillegg kom ny driftsplass og driftsbygninger.

I planprosessen ble utformingen av kirkegården endret for bedre å ta hensyn til Dronninghaugen.

Vurdering

Riksantikvaren reiste i 2018 innsigelse til planen, og mente at utvidelsen av grav- og urnelunden krevde så store inngrep at det kraftig ville svekke gravhaugens opplevelsesverdi i landskapet.

Riksantikvaren mente at gravhaugen i stor grad ble redusert til et «landskapsarkitektonisk element», ved at formen ble speilet av de andre elementene i parkanlegget. Ved å heve terrenget øst for haugen ville mye av haugens høyde «forsvinne», og den ville ikke lenger framstå som et dominerende landskapselement. Den opprinnelige landskapskonteksten, mellom dyrket mark og elveløpet, burde i så liten grad som mulig endres.

Plasseringen av driftsplassen og driftsbygningen ville også virke sjenerende for det visuelle inntrykket av gravhaugen og formidlingen av de gjenværende kulturminnene i området, noe som var egnet til å virke utilbørlig skjemmende på kulturmiljøet.

Ved meklingsmøtet i 2019 ble det enighet om å gjøre flere tilpasninger av kirkegårdens utforming. Dette innebar at terrenghevingene ville skrå gradvis, slik at justeringene av terrenget ivaretok både hensynet til sikten mot Dronninghaugen fra flere ståsteder og behovet for drenering og forskriftsmessig gravedybde. Den halvsirkelformede muren og hekken rundt haugen ville utgå. Driftsbygningen ble flyttet mot elva, og den ble gjort lavest mulig, lang og smal.

I prosessen ble det også foreslått at fremtidig askespredning, etter endring av lov, kunne skje tett opp til gravhaugen. Riksantikvaren anså ikke dette som noen god løsning. Askespredning ville antagelig komme i motstrid til opplevelsen og formidlingen av haugen, siden det trolig var lite ønskelig med ferdsel der det spres aske. Forslaget ble tatt ut.

Riksantikvaren godkjente i 2020 det nye planforslaget og kommunen vedtok planen samme år.