Landbrukstiltak

Kulturminnet

Gården dette gjelder har en lang historie og mange bevarte kulturminner. Kongevegen går forbi tunet, og flere enkeltliggende gravhauger er spredt utover på mindre høydedrag og rygger i terrenget. Plasseringen på høyderygger og langs de gamle veifarene gjør at sammenhengen mellom gravhaugene fortsatt er tydelig. Det er tidligere gjort funn på gården fra steinalder og jernalder.

Tiltaket

Grunneieren søkte i 2006 om å bygge ny driftsbygning, som måler 33×72 meter. Fjøset ville beslaglegge mer enn to dekar, og totalt var det behov for en tomt på ca. 6-7 dekar. Tomta ble sjaktet, uten funn av ytterligere kulturminner. Fem alternativer var vurdert. Det antatt beste alternativet kom ca. 30 meter fra nærmeste gravhaug, og 50-60 meter fra de neste to.

Vurdering

Fylkeskommunen la til grunn at området har store kulturhistoriske og biologiske kvaliteter. Det omsøkte alternativet ville være utilbørlig skjemmende for gravminnene. Fylkeskommunen var bekymret for at en tillatelse ville danne presedens for andre tilsvarende saker innenfor viktige kulturlandskapsområder. Alternativene burde vært bedre utredet og visualisert, men fylkeskommunen anså at ett av de andre var bedre for kulturminnene.

Riksantikvaren påpekte at det var viktig å bevare den sentrale sikten mellom gravhaugene og landskapet. Tiltaket ville være dominerende og få en sterk negativ visuell innvirkning på kulturminnene. Tiltaket ville forringe kulturmiljøet som gravminnene var en del av, og føre til at man ikke lenger kunne oppleve dem i en naturlig sammenheng.

Riksantikvaren fant likevel å kunne tillate tiltaket, men satte som vilkår at bygget måtte legges lavest mulig og i størst mulig grad dempes. Riksantikvaren la vekt på at gravhaugene fortsatt ville ligge fritt og godt synlig, og at bygget ble plassert forholdsvis lavt i terrenget og ikke medførte en innbygging av kulturminnene. De andre alternativene var også lite realistiske. Riksantikvaren la stor vekt på viktigheten av å legge til rette for landbruk, ettersom dette er en viktig faktor for levende lokalsamfunn og skjøtsel av kulturlandskapet. En ny driftsbygning var vesentlig for å opprettholde jordbruksdriften.

Om lag ti år senere var det skjedd større inngrep i sikringssonen til tre av gravhaugene og i området rundt dem. Terrenginngrepene var vurdert å være utilbørlig skjemmende for gravhaugene. Sammenhengen mellom kulturminnene og det opprinnelige landskapsrommet var brutt, og opplevelsen av tidsdimensjonen i jordbrukslandskapet var redusert. Riksantikvaren fattet i 2018 et vedtak om retting etter kulturminneloven § 8 tredje ledd om at terrenget rundt to av gravhaugene måtte reetableres og tilsås, slik at de fikk nødvendig rom rundt seg for å hindre ny skade og for å få en bedre opplevelse. Den tredje gravhaugen lå som en «øy» i området, og den var nå vurdert å være uten opplevelsesverdi og ikke mulig å sikre på stedet. Gravhaugen ble besluttet utgravd, for å sikre kildeverdien før ytterligere ødelegging.

Tiltakshaveren klaget på Riksantikvarens vedtak og mente det var urimelig tyngende å måtte bekoste en slik utgravning.  Klima- og miljødepartementet avgjorde i 2019 at det ikke var noen grunn til å omgjøre Riksantikvarens vedtak. Med de inngrepene som var gjort, og den belastningen videre virksomhet inntil gravhaugene innebar, var det grunn til å gjennomføre en sikringsutgraving. Tiltaket var ikke regnet som mindre, privat, og det forelå ikke særlige grunner som tilsa en statlig kostnadsdekning. Tiltakshaver måtte derfor dekke kostnadene til utgravningen og den øvrige rettingen.

Kulturminnet

Tre gravrøyser (id 34159 og 44204) ligger i et beite som tidligere har vært overflatedyrket. Området ligger i en skrånende helning, med god utsikt over fjorden og de nedenforliggende jordbruksområdene. Den omsøkte dyrkningsflaten har en stor «tidsdybde». Flaten hadde gravminner trolig fra jernalderen, men også med nyere tids rydningsrøyser, enkeltliggende steiner og oppstikkende bergnabber/åkerholmer. Det var også potensiale for funn av automatisk fredete kulturminner under markoverflaten.

Tiltaket

Grunneieren ønsket å nydyrke beitemarka som tidligere har vært overflatedyrket. En liten del ville fulldyrkes, men det meste av beitet ville fortsatt overflatedyrkes. Her skulle marka jevnes og arronderes for å tilpasse marka til bruken av store landbruksmaskiner. Det ble søkt om å dispensere for det ene gravminnet eller, om denne ikke ble tillatt fjernet, å dyrke mellom gravminnene.

Vurdering

Riksantikvaren fant i 2015 å ikke kunne tillate hele det omsøkte nydyrkingstiltaket, da det ville innebære at vesentlige kulturhistoriske landskapsverdier gikk tapt. Riksantikvaren ønsket at de tre gravrøysene ble bevart mest mulig intakt, som en del av det eldre jordbrukslandskapet. De tre gravminnene ble også vurdert å høre sammen.

Avslaget innebar at det ikke ble gitt tillatelse til å fjerne det ene gravminnet eller til å nydyrke og arrondere mellom gravminnene. Det ble heller ikke gitt tillatelse til å arrondere terrenget ovenfor gravminnene. Dette ble vurdert som utilbørlig skjemmende, da det ville endre omgivelsene til gravminnene dersom flere elementer fra den eldre dyrkingsflaten ble fjernet.

I vurderingen ble det lagt vekt på at opplevelsesverdien ikke kun er knyttet til synbarheten til hvert enkelt gravminne, men til den eldre dyrkningsflaten der de tre gravrøysene inngår sammen med flere andre eldre elementer. En slik variasjon av landskapselementer er typisk for det eldre jordbrukslandskapet, og Riksantikvaren la til grunn at det er viktig å ta vare på slike varierte teiger. I dette tilfellet ble opplevelsesverdien forsterket ved at gravminnene lå på et hellende platå, med svært god utsikt over fjorden og til det nedenforliggende jordbruksområdet.

Grunneier klaget på avgjørelsen. Etter en ny vurdering omgjorde Riksantikvaren deler av vedtaket, og eieren fikk tillatelse til å dyrke et større område. Det ble lagt vekt på at det var av stor betydning for eieren å dyrke mer av området, samtidig som den skjemmende virkningen av arronderingen ville være mindre i den delen som nå ble tillatt dyrket. Det ble likevel ikke tillatt å foreta landskapsmessige endringer og arrondering i et mindre område rundt gravminnene, da dette var viktig for å bevare gravminnene i sine omgivelser. Det var også viktig for å begrense faren for skade. Faren var at en mer intensiv maskinell drift av jordbruksarealer førte til at kulturminner ble slitt  ned over tid. Derfor var det avgjørende for tillatelsen at kulturminnene fikk et reelt vern. Om ikke måtte det vurderes å dispensere for kulturminnene med vilkår om utgravning, som i dette tilfellet måtte betales av grunneier, da det var å regne som et større, privat tiltak.

Kulturminnet

Gravfeltet på Store-Dal i Skjeberg består av 185 registrerte gravminner og er kjent for sine rike funn fra eldre romertid. To av gravene er de mest velutstyrte vi kjenner i landet fra denne perioden, og én grav er rikt utstyrt med romerske importsaker og som en «fyrstegrav». Gravfeltet strekker seg over flere eiendommer.

Tiltaket

Høsten 2015 ble det foretatt hogst på en eiendom som en del av det store gravfeltet (id 50952) ligger på, samt at det her også er et mindre gravfelt (id 173131) og hulveier (id 214257, 214256, 214255). Fylkeskommunen foretok befaring for å planlegge en mest mulig skånsom hogst. Gravene ble merket med bånd, og hogsten ble fulgt av arkeolog. Hogstavfallet ble kjørt ut av gravfeltet.

Tiltakshaver ønsket i utgangspunktet å plante gran over hele området. En naturlig reetablering av granskogen, uten planting, ble påpekt å ville føre til en lengre periode med tett undervegetasjon, slik at kulturminnene ble lite tilgjengelige for publikum.

Vurdering

Riksantikvaren ga tillatelse til å plante gran, selv om dette ble ansett for å være utilbørlig skjemmende. Det ble påpekt at verken planting av gran, et lauvtreslag eller naturlig gjengroing var optimalt for opplevelsen av det store gravfeltet. Planting av ny skog ble likevel vurdert å være den beste garantien for at området ble skjøttet i etterkant, da det var godt innarbeidede rutiner for ungskogpleie og rydding. Da det hadde vært skog i området i lang tid, ville fortsatt skogbruk neppe føre til mer skade på kulturminnene.

Det ble ikke tillatt å plante på selve kulturminnene eller nærmere enn fem meter fra ytterkanten av dem, som tilsvarer sikringssonen på fem meter. Ved framtidig tynning ble det oppfordret til samtidig å rydde selvgrodd skog og kratt på kulturminnene.

Riksantikvaren oppfordret også tiltakshaveren til å konvertere fra barskog til lauvskog. Helt eller delvis innslag av lauvtrær kunne gi et mer variert skogsbilde, særlig i perioder uten lauv på trærne.