Sandtak, masselagring

Kulturminnet

Syltemoa i Møre og Romsdal er en stor israndavsetning, der det under nedsmeltingen etter istida ble avsatt et stort delta av løsmasser. Olavsvegen (id 122887) er det viktigste kulturminnet på Syltemoa, og veifaret er knyttet til Olav den Hellige. Olavstradisjonen kan dokumenteres tilbake til Snorre på 1200-tallet, og har vært levende i Valldalen helt opp til moderne tid. Ifølge Snorres saga om Olav den hellige gikk Olav denne stien da han flyktet fra sine fiender og østover. Snorre skriver at kongen hvilte seg ved Korsbrekka, mot toppen av Syltemoa, og lot reise to kors.

Veifarene i området har i dag et alderdommelig preg, og de er automatisk fredet. Olavsvegen er framhevet i regionale planer. Kulturmiljøet er et av de aller mest verdifulle i kommunen, og det har vært prioritert i det nasjonale bevaringsprogrammet for utvalgte arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer (BARK). Olavsvegen over Syltemoa er en del av nettverket av offisielle pilegrimsleder i Norge.

Tiltaket

Store deler av avsetningen på Syltemoa er tatt ut som grus og sand. I kommuneplanen, vedtatt i 1996, ble det som et kompromiss båndlagt et område på om lag 50-60 meter fra Olavsvegen. I etterkant har uttak av sand likevel kommet nærmere inn mot veien. En ny detaljregulering åpnet opp for en ytterligere utvidelse av sandtaket. Planen var i direkte konflikt med det vestre veifaret, samt at uttak av masser ville komme nærmere Olavsvegen enn det som til nå har vært tillatt.

Vurdering

Utvidelsen av massetaket ble vurdert å være utilbørlig skjemmende for Olavsvegen. Fylkeskommunen reiste innsigelse mot planforslaget, som både Riksantikvaren og Klima- og miljødepartementet støttet i sine uttalelser til saken.

Riksantikvaren påpekte at Olavsvegen ikke bare er et fysisk veifar, men også et kulturmiljø som det  knyttes sterke tradisjoner og fortellinger til. Med kommunens tydelige ønske om å satse på markedsføring knyttet til Olavstradisjonen var det viktig å ivareta opplevelsesverdiene i dette landskapet. Olavsvegen som kulturminne var vurdert å ha lenger levetid som ressurs i lokalmiljøet enn sandtaket, og Riksantikvaren mente at prioriteringene burde gjenspeile dette.

Det ble også påpekt at kulturminnet kunne skades som følge av ras i sandtaket, og det var viktig med en stor avstand mellom grustak og kulturminnene dersom det skulle forekomme uhell. Tidligere drift hadde også gått nærmere kulturminnene enn det som var tillatt.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet avgjorde saken i 2017 og godkjente ikke reguleringsplanen. Departementet fastholdt at utvidelsen av sandtaket endret landskapet langs Olavsvegen på en utilbørlig måte. Tidligere grense for sandtaket skulle fortsatt legges til grunn.

Kulturminnet

Nøkkelhaugen (id 67098) i Ørland kommune er en av de største og mest monumentale gravrøysene i Trøndelag. Den har en diameter på ca. 35 meter og er om lag 3 meter høy. Både størrelsen og beliggenheten er spektakulær. Røysa ligger svært synlig til mot kystleia og tverrforbindelsen inn Trondheimsfjorden. Gravminnet antas å være bygd i bronsealderen. Røysa ble tidlig gitt en høy verneverdi, og i 1967 ble den med blant Norsk Kulturråds forslag til høyt prioriterte fornminner. I nyere regionale planer gis den høy prioritet.

Røysa er ganske godt bevart. Den har en grop i midten med et tilsynelatende sammenrast gravkammer i bunnen. En god del stein skal ifølge opplysninger ha blitt brukt til steinsetting av dreneringsgrøfter.

Tiltaket

Det var ønske om å etablere midlertidig ilandføring av steinmasser med lektere ved Vorphaugen, rett nord for gravrøysa. Det ville også komme deponiområder og anleggsvei i området. Tiltaket var oppgitt å ha en varighet på ti år, og området ville tilbakeføres etterpå.

Vurdering

Riksantikvaren avslo søknaden, noe som ble påklaget av tiltakshaveren. Klima- og miljødepartementet tok i 2017 ikke klagen til følge og opprettholdt Riksantikvarens vedtak.

I klageavgjørelsen la departementet vekt på at tiltaket ville innebære store inngrep i landskapet og endre opplevelsen av området rundt gravrøysa. Etter departementets vurdering var det ingen faglig tvil om at tiltaket ville virke utilbørlig skjemmende. At det allerede i dag var gjennomført en rekke tiltak og vilkårlige endringer som påvirket opplevelsen av gravrøysa, tilsa at tålegrensen for hva som ytterligere kunne tillates var nådd.

Departementet la vekt på at behovet for masser ville være midlertidig, men at tiltaket innebar et permanent inngrep i kulturminnets umiddelbare omgivelser. Tiltaket var heller ikke avgjørende for etableringen av Ørland flystasjon.