Større bygninger, boliger og tilhørende tiltak - Del 2

Kulturminnet

Mange automatiske fredete («faste») kulturminner er i senere tid flyttet, og de har fått en ny plassering. Eksempler er bautasteiner, runesteiner og skålgropsteiner.

Etter forvaltningspraksis regnes et automatisk fredet kulturminne som er flyttet og satt opp på et nytt sted fortsatt som et automatisk fredet kulturminne (et «fast» kulturminne), og ikke et løst kulturminne. Dette innebærer at utilbørlig skjemming kan vurderes også for automatisk fredete kulturminner som er flyttet.

På Kjørrefjord i Agder står tre bautasteiner (id 80697) på rad, med bredsiden orientert mot veien og fjorden i øst. De står strategisk plassert mot den indre skipsleia. Steinene kan opprinnelig ha vært en trekantet steinsetning. To av steinene skal ha blitt flyttet ved veibygging i 1905, og den tredje ble flyttet i 1976. På naboeiendommene er det også to bautasteiner. Eldre kilder beretter at det har vært flere graver i området, og nært bautaene er det funnet en gravkiste med tre bevarte leirkar.

Tiltaket

To boliger var ønsket oppført på tomta der de tre bautene står. Boligene skulle selges. Området er i kommuneplanen avsatt til LNF-område med byggeforbud, og tomta er innenfor 100-metersbeltet til strandsonen.

Tiltakshaver argumenterte for at det lå boliger på tilstøtende eiendom, og at området ikke var attraktivt for landbruk eller friluftsaktiviteter. Nye boliger ville plasseres i bakkant av bautaene, og tiltakshaveren ville sørge for at bautasteinene fikk tilstrekkelig plass i området og ble tatt godt vare på. Den fem meters sikringssonen ville markeres med naturstein, og framtidige huseiere ville bli gjort oppmerksom på kulturminnet og pålegges å ta vare på området ved å holde vegetasjonen nede.

Vurdering

Tiltaket ble vurdert også i sammenheng med de to andre bautaene i nærområdet, samt at det ble vurdert å være potensial for graver og bosetningsspor i grunnen. Fylkeskommunen sjaktet ikke tomta, da tiltaket uansett var vurdert å være utilbørlig skjemmende for kulturmiljøet i sin helhet, noe som i seg selv var en tilstrekkelig grunn til å fraråde tiltaket.

Riksantikvaren avslo i 2008 søknaden og påpekte at selv om utbyggers intensjoner var gode, var det mange eksempler på at kulturminner ble liggende inneklemt mellom bebyggelse og veier uten en meningsfylt kontekst. En eventuell omkransning av lokaliteten med naturstein ville bidra til en ytterligere endring av kulturminnets opprinnelige miljø.

Selv om bautasteinene var flyttet og ikke hadde verdi som gravmarkører på sitt opprinnelige sted, hadde de fremdeles en verdi som kulturminner med en sterk symbolverdi, og de var kilder til kunnskap om det forhistoriske kulturmiljøet i sin helhet. Landskapets opprinnelige kontekst var i stor grad bevart, og to nye boliger ville fragmentere denne konteksten. Tiltaket var også av mindre betydning i en større nasjonal sammenheng, og kulturminneverdiene måtte veie tyngre enn tiltaket.

Avslaget ble påklaget, men daværende Miljøverndepartementet opprettholdt Riksantikvarens avgjørelse. Departementet la vekt på bautasteinenes plassering i landskapet og påpekte at nye bygg og beplanting ville bryte sikten mellom bautasteinene og omgivelsene. Tiltaket innebar også fare for skade på automatisk fredete kulturminner. Tiltaket tjente kun private økonomiske interesser, da eiendommen skulle selges og klager ikke ville bruke den selv.

Kulturminnet

Kaupang er ett av Norges viktigste kulturmiljøer, med omfattende spor etter virksomhet fra vikingtiden. Kaupang er den kjente handelsplassen Skiringssal, nevnt omkring 890 e.Kr. i Ottars beretning til kong Alfred i England. Kaupang hadde helårsbosetning i tiden ca. 800 – 930 e.Kr, og er ett av de første utpregete handelsstedene i Skandinavia. Dette gjør at Kaupang kan kalles en by, som den første i Norge. Funnene vitner om vidstrakte forbindelser, der Kaupang inngikk i et internasjonalt nett av handelsplasser og handelsruter. Etter 930 e.Kr. synes handel og håndverk å ha vært drevet i et redusert omfang fram til kaupangen forsvant ca. 970 e.Kr.  Svartjorda (id 19107-1) er registrert som et belte langs Kaupangkilens vestre bredd og er et unikt kulturminne. Svartjorda inneholder bygningsrester og funn i tilknytning til disse.

Tiltaket

Den aktuelle eiendommen ligger i den sørvestre delen av svartjorda på Kaupang. Eiendommen var bebygd med et eldre bolighus og et frittstående uthus. Huset ligger tilbaketrukket på den store eiendommen, opp mot veien og bak en naturlig bergrygg som skjermer deler av huset sett fra Kaupangkilen.

Eier ønsket å bygge ut huset, og tilbygget skulle få en grunnflate på ca. 45 m2. Tilbygget ble foreslått dempet, i mørke fargetoner. For å understreke aldersforskjellen til den gamle boligen ble det foreslått utstrakt bruk av glass som veggkledning. Tilbygget kunne settes på stolper, for å begrense inngrepene i grunnen. I tillegg kom terrasse, trapper m.m. som kunne legges på bakken.

Vurdering

Søknaden ble avslått av Riksantikvaren i 2006. Kulturminnets betydning ble tillagt stor vekt. Selv om de direkte inngrepene var redusert til et minimum, ville det medføre et direkte inngrep og tildekking av et svært viktig kulturminne. Anleggsarbeidet kunne også medføre fare for skade.

Det visuelle inntrykket til tilbygget ble også vektlagt i vurderingen. Dagens bolig var liten og lå bak en bergrygg som delvis skjermet den. Store deler av eiendommen var i dag ubebygd, noe som sikret åpenhet og ivaretok kontaktlinjene. Selv et begrenset tilbygg kunne redusere verdiene. Det omsøkte tilbygget ville framstå som et nytt og synlig element som både i form og størrelse skilte seg fra den eksisterende bebyggelsen, og tiltrekke seg oppmerksomheten på bekostning av handelsplassen. Skulle nye tiltak aksepteres måtte de være av en slik karakter at de ikke medførte vesentlige endringer av omgivelsene eller nye inngrep i svartjordslaget.

Riksantikvaren la også til grunn at det forelå alternativer, og nevnte muligheten for en kobling mellom bolighuset og eksisterende uthus på den andre siden av huset. Visuelt sett ville dette være mer skånsomt og i tillegg begrense inngrepene i grunnen.

Avslaget ble klaget til daværende Miljøverndepartementet, som opprettholdt Riksantikvaren vedtak.

Eiendommen skiftet senere eier, og ny eier søkte i 2014 på ny om et tilbygg til huset. Riksantikvaren ga i 2015 tillatelse til et påbygg på samme sted som eksisterende uthus. Dette var delvis i tråd med signaler som ble gitt til daværende eier i 2006. I avgjørelsen ble det også lagt vekt på at det var vurdert å være lavt potensial for intakte kulturlag på denne delen av eiendommen. Påbygget ble likevel noe større og mer dominerende enn dagens uthus.

Fjerningen av uthuset ble overvåket av arkeologer. Det viste seg å være godt bevarte kulturlag og strukturer på tomta. Tiltaket måtte derfor også dispensasjonsbehandles etter kulturminneloven § 8 andre ledd. Funnet medførte en større arkeologisk utgravning, betalt av staten da det var et mindre, privat tiltak. Utgravningen gav fine funn av en hustomt med rester av en stolpereist bygning, et finsmedverksted og en brønn fra vikingtiden. Utvidelsen av huset medførte dermed et større direkte inngrep i kulturminnet enn det som opprinnelig ble lagt til grunn for tillatelsen.