Veianlegg

Kulturminnet

Foss kirkested (id 18200) i Trøndelag var i bruk fra 1100-tallet til ca. 1670, da kirken ble revet på grunn av forfall. Kirkegården har trolig vært i bruk i hele denne perioden. I dag er det ingen synlige spor etter kirkestedet, som ligger delvis i dyrka mark, på et sted som kalles Kjørkjlia. Kirkestedet ble påvist i 1982, men utstrekningen ble først avklart ved registreringer i 2015. Det er påvist intakte graver, rester etter en kirkebygning, gjenstander fra middelalderen og eldre strukturer i området. Dette dokumenterer en lang bosetningshistorie. Til sammen utgjør kulturminnene et svært verdifullt kulturmiljø.

Tiltaket

Dagens E6 ligger i kanten av kirkestedet. Ny E6 legges noe vest for dagens vei, men medfører et stort terrenginngrep med høye veifyllinger da veien skal heves betydelig, samt at et større område er satt av til anlegg- og riggområde.

Vurdering

Den nye veien ble vurdert av Riksantikvaren til ikke å være forenlig med å ta vare på kirkestedet. Veifyllingen og anlegg- og riggområdet ville føre til permanent eller midlertidig tildekking av kirkestedet.

Den nye veien førte dessuten til en radikal endring av landskapet som var utilbørlig skjemmende. Landskapet som kirkestedet tilhørte i middelalderen ville ikke lenger kjennes igjen. Kirken ble bygget på et sted med vid utsikt mot elva, men med den nye veien ville utsikten forsvinne. Mye av kulturminnets formidlings- og opplevelsesverdi ble derfor borte som følge av utbyggingen.

Riksantikvaren konkluderte i 2016 med at det kunne innvilges dispensasjon. Denne avgjørelsen falt etter en nærmere vurdering av den samfunnsmessige betydningen av veianlegget veid opp mot verdien av en fortsatt bevaring av kirkestedet. Kirkestedets kildeverdi måtte sikres gjennom en arkeologisk utgraving.

I etterkant ble planen endret slik at den ikke lenger medførte et direkte inngrep i kirkestedet, men planen innebar fortsatt utilbørlig skjemming. Vilkår om utgravning frafalt, men dette forutsatte at kirkestedet ble tilfredsstillende sikret under anleggsarbeidet. Riksantikvaren skulle kontrollere dette under anleggsarbeidet. Det ble lagt inn bestemmelser om utformingen av veien ved kirkestedet. Terrenget skulle gis en utforming som i størst mulig grad var tilpasset de naturlige omgivelsene. Slik ville kirkestedet ikke bli liggende som et markert lavpunkt i terrenget, men som en del av en helhetlig og «naturlig» terrengform.

Kulturminnet

Ved Rein gård i Rissa i Trøndelag ligger to monumentale gravhauger på jordet mellom gårdstunet og ut mot sjøen (id 18231, 67822). Haugene har en diameter på 20 og 25 meter, med høyder på 2,75 og 5,5 meter. Mellom gravhaugene står det en høy bautastein (id 175360). Gerhard Schøning omtalte i 1774 mange gravhauger i området, og at de lå som perler på en snor. I dag er nærmest alle borte, men rester kan være bevart i dyrka mark.

I området har det vært et middelaldersk kirkested (id 176258) som ikke er nærmere lokalisert, men kan ligge nært dagens gårdstun.

I 2013 ble regional plan for kulturminner for Sør-Trøndelag 2013-2017 vedtatt, der gravhaugene er høyt prioritert. Gravhaugene er skiltet.

Tiltaket

Ny kommunedelplan skal fastsette traseen for en ny fylkesvei i området. Kommunestyret vedtok i 2014 alternativ A1, som går mellom gravhaugene og dagens gårdstun. Mellom den nærmeste gravhaugen og hagemuren er det 70-80 meter. Veien vil trolig medføre et inngrep på rundt 20 meter, inkludert grøfter og andre tilhørende tiltak. Belysning ble ikke omtalt i saken, men kunne komme.

Vurdering

Riksantikvaren vurderte at en ny vei mellom gårdstunet og gravhaugene med bautasteinen var et stort inngrep i et åpent og sårbart landskap. Veien ville på en uheldig måte bryte sammenhengen mellom gravhaugene og gårdstunet som kunne ha ligget på samme sted i jernalderen. Riksantikvaren vurderte dette som en radikal forringelse av kulturlandskapet og utilbørlig skjemming av de automatisk fredete kulturminnene.

Det var også et annet alternativ forbi Rein gård, alternativ 1B. Alternativ 1B gikk gjennom et område som ikke fysisk forringet eller visuelt forstyrret sammenhengen mellom det markante gårdstunet på Rein, gravhaugene, kirkestedet og den vide utsikten over fjorden. Riksantikvaren vurderte derfor dette som et godt alternativ.

Både for alternativene 1A og 1B var det et stort potensial for funn av automatisk fredete kulturminner uten synlig markering på dagens markoverflate. Riksantikvaren vurderte imidlertid at spesielt alternativ 1A hadde potensial for funn.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet tok i 2015 innsigelsen fra Riksantikvaren til følge og godkjente alternativ 1B. I avgjørelsen ble det lagt vekt på at alternativ 1A og 1B var relativt likeverdige når det gjelder trafikale hensyn og at de begge ga gode lokale løsninger, men alternativ 1A var i strid med nasjonale kulturminneverdier. Departementet konkluderte med at de nasjonale kulturminnehensynene i dette tilfellet var så sterke at de lokale hensynene om å velge alternativ 1A ikke fikk avgjørende vekt.

Kulturminnet

Fem gravrøyser ligger på et nes i Mjøsa, ved innløpet til Brennerivika i Moelv (id 49552 m.fl.). Røysene er godt synlige i terrenget og fra sjøen. Røysene kan gå tilbake til bronsealderen, og de antas å ha hatt samme funksjon som kystrøysene som ligger markert og synlig langs leia. Beliggenheten ved innløpet til Brennerivika peker på Moelvs betydning som knutepunkt for leia langs Mjøsa i eldre tider. Gravfeltet anses som et sjeldent kulturminne i innlandet, med høy nasjonal verdi.

De fleste gravrøysene er registrert som enkeltminner. Det var kun registrert for synlige kulturminner i området, og det var uklart om det også fantes automatisk fredete kulturminner under bakken mellom gravrøysene.

Tiltaket

Dagens E6 skal utvides til firefeltsvei, og den gamle Mjøsbrua skal rives. Gjennom kommunedelplan skal trasévalg for ny bro over Mjøsa avklares. To alternative trasévalg foreligger. Alternativ nord er ved den eksisterende brua, og innebærer begrenset konflikt med automatisk fredete kulturminner. Alternativet sør er 750 meter lenger sør, noe som ville innebære stor konflikt da brua ville gå mellom gravrøysene og ett brukar komme tett ved to av røysene. Den firefelts veibanen ville framstå nærmest som et tak over gravrøysfeltet.

Vurdering

Riksantikvaren reiste i 2014 innsigelse til alternativ sør, men kunne akseptere alternativ nord. Riksantikvaren vektla at gravrøysene ikke måtte oppfattes som enkeltminner, men som en funksjonell sammenhengende enhet som utgjør et gravfelt. Selv om enkelte gravrøyser var påført mindre skader, var det store verdier knyttet til opplevelsen av røysene i landskapet og som kilder. Beliggenheten til gravrøysene på utstikkende nes gjør det lett å forstå gravfeltet som et unikt kulturminne av betydning for trafikken på Mjøsa.

Tiltaket var derfor vurdert som å både medføre direkte inngrep i gravfeltet og innebære fare for skade. Det ville i stor grad utilbørlig skjemme kulturminnene. Riksantikvaren mente det var viktig å bevare gravrøysfeltet så uberørt og intakt som det framstår i dag, med sin spesielle betydning som veiviser for leia og markør for Moelv som knutepunkt. Kulturminnene var lett tilgjengelige for publikum, og med gode tilretteleggingstiltak ville de egne seg til formidling, sammen med andre kulturminner i området.

I mekling ble det bestemt at det skulle gjøres en justering av alternativ sør, ved å flytte brua enda lenger sør, noe som reduserte konflikten betydelig. Kostnadene med å bygge broa ville bli høyere, men var prosentvis en lav andel av de totale kostnadene.

Kulturminnet

På Jæren går den populære reiseruta Nordsjøvegen gjennom et område med en rik kulturhistorie og et stort antall automatisk fredete kulturminner, deriblant gravfelt og enkeltliggende gravhauger.

Tiltaket

For å trygge trafikksikkerheten ble det søkt om å etablere belysning i et kryss på Nordsjøvegen. Dette innebar oppføring av tjue master og graving i grunnen for mastefester og legging av kabel. Det ble søkt om å opprette lysanlegg på vestsiden av Nordsjøvegen, i et område med flere gravminner (id 24245, 34086 og 64755). Gravminnene har en diameter på opptil tjue meter og er godt synlige i terrenget. Ut fra et kulturhistorisk synspunkt var det mest hensiktsmessig å plassere mastene på den andre siden av veien, men dette var lite ønskelig grunnet trafikksikkerhetshensyn.

Vurdering

Tiltaket ble vurdert som utilbørlig skjemmende, men Riksantikvaren ga i 2016 tillatelse grunnet trafikksikkerheten. Tiltaket var planlagt i dialog med fylkeskommunen, og mastepunktene ble plassert slik at de medførte minst mulig inngrep. Flere av mastepunktene kom likevel innenfor sikringssonen til gravminnene langs veien. Ny jordkabel måtte også graves ned i sikringssonen. Alternativet med luftkabel ble imidlertid vurdert å være mer skjemmende og en dårligere teknisk løsning. Gravearbeidet i sikringssonen ble arkeologisk overvåket.